Jeg hadde sittet en stund fordypet i jobb, på bordet rett ved siden av de to herremennene – to forretningsreisende på vei hjem for oval helg på sine respektive hytter på fjellet. Etter hvert ble det uunngåelig å ikke få med seg samtalen deres.Den ene, en rogalending, var tydelig ganske fersk hytteeier. Han lyttet oppmerksomt, beundringsverdig nok, mens en breial kar la ut om sitt hytteparadis. Det handlet om mye luksus, høy takst og hvilke investeringer som var blitt gjort. Mobiltelefonens bilder ble delt, for hytteherligheten ville han selvsagt vise frem.Å være stolt over hytten sin – eller andre saker – er da lov, tenker jeg her i Jantelovens land. Vi trenger å lære hverandre at det er lov å vise seg frem. Men det er et viktig kriterie som må oppfylles, når vi soler oss i egen glans: Det skal ikke gå ut over noen. Ingen skal dyttes nedover, i noens higen etter å komme først til toppen – uansett om det gjelder jobb eller privatliv, være seg karriere, status eller egne bragder.Der, rett ved siden av meg, var det en maktkamp hvor bare en person dominerte samtalen med ufine teknikker. Alt skjedde på en banehalvdel, med stadige, stygge verbale taklinger. Hver gang den mer lavmælte rogalendingen forsøkte å fortelle noe positivt om sitt liv, sin hytte, sin lidenskap ble han møtt med et nedlatende tonefall av en kar som hadde stort behov for å overgå ham ved å snakke ned alt som den andre sa.Det ble personlig, og det ble ufint Gjennomgående var han uenig, og gjennomgående var han ufin og høylytt når han kommenterte at den andres valg av hytteområde var ugunstig og på vei ned verdimessig. Det ble personlig, og det ble ufint.Den freidige fyren spurte etter hvert om å få se bilde av den andres nyervervede hytte. Mannen fant noe motvillig frem telefonen sin, og bladde opp et bilde. En ubehagelig situasjon, men han beholdt rak rygg og fast blikk, mens han viste frem sitt paradis. Kommentarene fra den andre haglet, med tydelig forakt.Det var pinlig å høre på, og det var ingen tvil om hva jeg var vitne til, mens jeg satt og lurte på hvilke relasjon de to hadde: Hersketeknikk.Jeg hadde gitt opp håpet om at den stillferdige mannen med ”den lille, umoderne hytten i de ugunstige omgivelsene” skulle klare å finne sine to ekstra ryggvirvler og parkere sin uforskammede samtalepartner. Han forholdt seg heldigvis beundringsverdig rolig, og unngikk å gå i et av de største garnene en hersker hiver ut: Å gå i forsvar, eller forsøke å forklare eller rettferdiggjøre seg selv og sine valg.”Det er ikke et gjerde. Det er en skigard.”Så snudde det, mens de to så på bildene av det den ene tydelig mente var en vits av en hytte. Snobben pekte på noe på bildet, og spurte med utilslørt, nedlatende tonefall om det var noen ville dyr rundt hytten, ettersom den var innegjerdet (les: inneklemt).Jeg kunne ikke annet enn å fryde meg, da maktbalansen vippet en annen vei, med en eneste, setning: ”Det er ikke et gjerde. Det er en skigard.” sa rogalendingen med stø stemme og rak rygg.Sjelden har jeg overvært en så tydelig og kontant verbal punktering, og et så markant rollebytte. Et relasjonelt punktum.Kroppsspråket, stemmen og stemningen endret seg på et lite øyeblikk. Den ene ble stødig, rak og sterk, mens den andre sank sammen, mumlet noe om et fly som skulle gå og hastet brått av gårde.Rogalendingen? Jeg tipper han var litt matt, men han var fjellstø, og full av integritet. Han kunne reise hjem med selvrespekten i behold – uten å ha gitt etter, og uten å falle for fristelsen til å bli ufin tilbake.Jeg har ofte tenkt på denne hendelsen, og på liknende hendelser. Dessverre overhører jeg altfor ofte slike herske-forsøk på mine foredragsturer – på flytoget, på flyplasser og på restauranter. Akkurat denne samtalen gjorde ekstra inntrykk, fordi den er et godt eksempel på hvordan håndtere og parere en som forsøker å degradere andre på ufint vis.Vår sjargong kan avgjøre så mye – om vi våger å stole på hvem vi er, og holde ryggen vår rak mens vi parerer dem som, bevisst eller ubevisst, faller for fristelsen til å ty til hersketeknikk.Sjargong er så undervurdert.For, en skigard er noe ganske annet enn et gjerde, i visse sammenhenger.Hvordan håndtere hersketeknikk? Her er noen av mine personlige tips: Behold en rak rygg og et fast blikkUnngå å vise herskeren at du føler deg degradert, såret eller på annet vis nedlatende behandlet. Slik unngår du at vedkommende opplever at du er ”parkert” – og dermed ikke en han eller hun trenger å respektere.Unngå å ta igjen med samme mynt Slik beholder vi egen selvrespekt, og dermed integritet og verdighet, fremfor å oppføre oss like dårlig som den vi snakker med.Unngå å bruke følelsesord Unngå å bruke fornavn, eller på annet vis være personlig. For, det gir den andre mer makt og er bensin på bålet for en som vil drive med ufine verbale taklinger.Unngå å gi herskeren mental næring – i form av unnskyldninger, eller å gi herskeren (urettmessig) rett. Det aller verste? Å takke vedkommende for innspillene – noe som er utrolig fort gjort å gjøre, i vår higen etter et vennlig ord (på tross av at vi synes vedkommende oppfører seg ubehøvlet og uetisk.Plasser deg strategisk rundt bordet Om mulig, sett deg på andre siden av bordet (være seg lunsjbord eller møtebord), litt på skrå fra herskeren. Da har du vedkommende i sidesynet, og en bedre opplevelse av kontroll, enn om dere sitter på samme siden av bordet.Jo trygger vi er på noen, desto lettere er det å sitte ved siden av en person – for jo tettere vi sitter ved siden av noen, dess mindre ser vi av kroppsspråk og ansiktsuttrykk.I dette tilfellet er det altså motsatt: Vi har opplevelsen av usikkerhet, og vil gjerne ha kontroll på den som forsøker å trykke oss ned med sin kommunikasjon.Bruk herskerens siste ord, når du starter en setning Det punkterer vedkommendes kommunikasjon, og viser avsenderen effekten av ordene. Det er dessuten et fint skjold for den som blir utsatt for hersketeknikk, da vedkommende unngår å bruke egne ord og dermed gi den andre ny giv.Teknikken heter Siste ords teknikk, og er en særs effektiv kommunikasjonsform: Vedkommende sitt siste ord blir ditt første. En kommentar som ”du leverer middelmådig” vil jeg besvare med ”Leverer jeg middelmådig?”. Den andre vil da sannsynligvis moderere egen uttalelse, eller være pliktet til å gi en konkret og saklig begrunnelse.La tvilen komme den andre til gode Mange utøver hersketeknikk ubevisst, og uten å vite hvordan det oppleves for mottakeren. Vær sjenerøs, men unngå å la andre trekke deg ned, også om de gjør det ubevisst. Hver og en av oss kan bestemme hvordan vi håndterer oss selv – men mennesker som tar energien vår kan vi ikke styre over. Tro det beste, til det motsatte er bevist. Hodet kaldt og hjertet varmt er en god strategi, når du er i tvil om den andres motiv.Forbered deg når du kan Tipsene høres enkle ut i teorien, men krever mye trening i praksis. Når vi står i situasjonen og ting skjer uventet – og får oss til å føle oss små – da er det en kunst å klare å håndtere et forsøk på hersketeknikk. Derfor: Forbered deg når du kan. Altså når du aner at en person vil bli ufin.Selv har jeg lært meg å repetere for meg selv hvordan jeg skal parere, hvordan unngå å bruke navn, være personlig, bli for ydmyk eller på annet vis blir et offer for uetisk kommunikasjon.Til slutt: Dem vi møter på vår vei opp, skal vi møte på vår vei ned. Jeg har stor tro på å være seg selv, og beholde selvrespekten og stoltheten med de personlige verdiene og grensene hver og en av oss har.Da er det ingen hersker i verden som kan ta oss – med mindre vi lar dem.Cecilie Thunem-Saanum har hatt ulike lederstillinger knyttet til salg og markedsføring. Hun har også skrevet boken "Tid til alt", og har jobbet som som kurs- og foredragsholder i sitt firma CecilieTS as siden 2004. Spesialfeltene hennes er kommunikasjon og tidsbruk, og typiske temaer er presentasjonsteknikk, tidsstyring og kundeservice.Les mer på Facebook-siden hennes.
